Et rødt eple

Gaute Heivolls foredrag under lanseringen av den polske utgaven av Himmelen bak huset i Gdansk 27. mars 2009.

I

En av mine største leseropplevelser skriver seg fra tida før jeg selv kunne lese. Det var faren min som pleide å lese for meg, og når jeg blar gjennom en spesiell fra barndommen, er det som om stemmen hans vekkes til live. Jeg kan høre hvordan han leste ordene og setningene, og hvordan stemmen liksom farget hele historien.

Det dreier seg om Jan Lööfs fortelling Det røde eplet, som Bokklubbens Barn i Norge ga ut sammen med Morfar er sjørøver på slutten av syttitallet. Min store leseropplevelse handlet altså om å bli lest for. Nettopp det at fortellingen måtte gå gjennom faren min før den nådde meg, gjør at det liksom finnes rester av ham i teksten, i ordene og setningene, når jeg nå leser dem igjen. Det finnes rester av faren min, og det finnes rester av meg selv, slik jeg var den gangen før jeg selv kunne lese. Og disse restene er sidehistorier som ikke hører fortellingen til, men som jeg diktet inn mens faren min leste, og som jeg fremdeles kan gjenkalle, som fra et annet liv.

Det røde eplet handler om mannen i den stripete dressen, som blir lurt av frukthandleren til å kjøpe et grønt eple av plast. Eplet må legges til modning i vinduskarmen, har mannen blitt fortalt. Han følger dette rådet, men straks han snur ryggen til, faller det kunstige eplet ned, og gjennom en rekke viderverdigheter og tilfeldigheter følger vi eplet (som i mellomtiden er byttet ut med frukthandlerens premieeple) fra den ene hånden til den andre, gjennom den lille byen. Til sist vender eplet tilbake til vinduskarmen.

På en måte handler teksten om en skriveprosess, i det minste hvordan min egen skriveprosess arter seg. Min første store leseropplevelse henger nøye sammen med hvordan jeg selv skriver bøker, nå tjuefem år seinere.

Som regel begynner det med en svært vag idé, et slags kunstig eple, kan man si, som forhåpentlig kan forvandles til et ekte, og modnes til det er spiselig. Hvor ideene befinner seg før de ramler ned i hodet på forfatteren, er ikke alltid godt å si. Det som er sikkert er at jeg har mange av dem, noen har vært der i mange år, og er fremdeles av plast -- vakre og forlokkende, men foreløpig ubrukelige. Andre ideer dukker plutselig opp, og er fullt ut spiselige nesten med det samme.

II

For å bli forfatter, må noe ha gått alvorlig galt i livet, har en forfatter sagt en gang. Jeg tror kanskje det stemmer. Det som er sikkert, er at det kreves en lang rekke egenskaper for å kunne skape kunst. Man må være svært utholdende, man må være sensitiv ovenfor omgivelsene, man må ha en viss grad av eksponeringstrang, og man må ha noe man vil fortelle, noe viktig som man så å si river av sin egen kropp. Gang på gang, en ny tekst som rives av sin egen kropp. Alt dette kan man for enkelhets skyld kalle talent. Talentet er, tror jeg, en evne som delvis er medfødt, delvis noe som langsomt vokser fram etter mye hardt arbeid (viljen til hardt arbeid er også en viktig del av talentet), og delvis et resultat av erfaringer man har gjort seg, merker livet har påført en.

Og her kommer min personlige historie inn.

Helt fra jeg var liten har jeg likt å fortelle historier. Jeg husker at jeg som fem-seksåring klarte å bergta barn som var mye eldre enn meg med mine fantastiske, løgnaktige historier.

Det var første gang jeg var i berøring med fortellingens magi.

Det gikk opp for meg at denne magien var noe jeg selv kunne forvalte, og at den kunne bergta de som var mye eldre enn meg, selv de som hadde gått flere år på skolen og visste mye mer enn meg.

Seinere, da jeg selv hadde begynt på skolen, skrev jeg lange, grufulle spøkelsesfortellinger. Alltid lange. Alltid grufulle. Og som regel med en tragisk slutt. Disse fortellingene ble av og til lest høyt for de andre i klassen, som eksempel på hvordan det skulle gjøres. Eller ikke gjøres. Jeg vet ikke. Seinere kom det en poetisk åre inn i alt det grufulle, og fortellingene mine ble en slags blanding av horror, romantikk og naturmystikk. Også disse fortellingene ble lest opp, uten at noen andre i klassen forsøkte å kopiere mine tåredryppgrøssende produkter.

Slik holdt jeg på i flere år. Jeg var alene i det å skrive. Og slik er det på en måte fremdeles.

Jeg kommer fra et lite sted i den sørlige delen av Norge. Da jeg vokste opp, bodde det rundt åtte hundre mennesker der. Og ingen skrev. Ikke det jeg visste. Ingen andre hadde denne trangen til å skrive. Denne trangen til å få magien til å spre seg i klasserommet. Denne trangen til å se hvordan mine ville fantasier plutselig ble tatt på alvor. At det som bare var løgn og fanteri ble sett på som verdifullt, og derfor ble lest opp. Som eksempel.

Seinere, da jeg kom høyere opp i skolesystemet, opplevde jeg at fantasi og fabuleringsevne ikke ble verdsatt. Det var nøktern analyse og objektivitet som førte til de beste karakterene, og gode karakterer måtte jeg ha, fordi drømmen min på den tiden var å bli advokat. Å bli forfatter hadde knapt vært noen drøm i det hele tatt, snarere en fluktmulighet, noe jeg kunne drive med i det skjulte, en utvei hvis livet ble for vanskelig.

Jeg skulle altså bli advokat.
Jeg så meg selv som advokat.
Jeg begynte på universitetet i Oslo, og jeg begynte å studere juss.

Ante jeg at noe var feil? Nei. Ikke ennå. Jeg var fylt av fremtidsdrømmen som var meg selv prosederende i en eller annen rettssal. Jeg som stod alene foran dommer og jury og forsvarte en stakkar som hadde falt på feil side av loven. Jeg stod og forsvarte en som hadde falt utenfor. Det var drømmen. En som trengte meg, ikke nødvendigvis for å rettferdiggjøre sine handlinger, men som trengte meg for å få tilbake sin verdighet som menneske. Jeg så for meg hvordan jeg i framtida skulle gi mennesker tilbake verdigheten. Og at jeg skulle gjøre det ved å stå foran en jury og fortelle. Ved hjelp av nøye utvalgte formuleringer skulle fortellingen kaste et verdighetens lys over det stakkars mennesket (slik god litteratur kan gjøre). Slik skulle framtida bli.

Så skjedde det at min far plutselig ble alvorlig syk.
Noen måneder seinere var han død.
Det var et sjokk. Jeg var nitten år.
Hva gjør man når noe går galt i livet?
Jeg begynte å skrive.

Først som en måte å forsvinne fra virkeligheten på. Skrive, dikte, bli borte. Seinere, da jeg hadde liret av meg en elendig roman (som jeg underveis i skrivingen selv skjønte at var elendig) og skrevet hundrevis av dårlige dikt, kjente jeg hvilken glede som faktisk lå i skrivingen. Hvor godt det var. Å få være i magien. Bygge opp og finne på. Øse av en kilde og oppleve at vannet bare blir klarere jo mer man øser. En glede og en slags trøst. Noe som gir menig, for å si det enkelt og banalt. Siden den gangen har jeg skrevet så å si hver eneste dag.

Det er over ti år siden nå.

III

Jeg spurte en gang en eldre kollega om ikke skrivingen vil falle lettere, bare man får erfaring. Det var mens jeg holdt på med en roman som til slutt endte på rundt fem hundre sider, men som på dette tidspunktet var på minst det dobbelte, og som jeg ikke ante hvordan jeg skulle få avsluttet. Denne kollegaen debuterte for øvrig i 1965, tretten år før jeg selv ble født. Svaret hans var som følger:

Det er vanskelig, og det blir bare verre.
Det var den trøsten.
På en måte er svaret hans riktig, på en annen måte ikke.
Så hvorfor fortsette å skrive, når det bare blir verre?
Svaret for meg ligger i skrivingens magi. Magien som jeg første gang kom i berøring med da faren min leste høyt for meg, og seinere da jeg selv begynte å skrive.

Å få en ide til å vokse til noe større, til å bli et episk forløp, til å få en helhet og en form, det er det virkelige forfatterarbeidet – og det vanskeligste. Det finnes et mylder av episoder, fragmenter av samtaler og menneskeskjebner som man kunne ha lyst til å skrive om. Men alt dette råstoffet, er for forfatteren i bunn og grunn ikke annet enn nettopp det: råstoff. Jeg pleier å si at det vanskeligste er å finne den riktige døra inn til fortellingen. Ofte er det ikke bare én, men flere dører. Ofte vet du ikke at du har gått feil før du har jobbet et helt år med en tekst. Det har hendt meg, og jeg trakk verdifulle lærdommer av den erfaringen.

Men altså: den riktige døra.

Min grunnfølelse når jeg skriver, er dumhet. Jeg sitter ved skrivebordet tidlig om morgenen, gjerne før klokka seks mens huset er stille og alle fremdeles sover. Jeg har allerede drukket flere kopper kaffe, det eneste, bortsett fra svart penn og papir, som jeg absolutt må ha for å skrive. Svart penn og svart kaffe. Hodet er en smule omtåket etter natta. Selvkritikken sover fremdeles, den våkner ikke før i ti-tiden. Der sitter jeg altså, og jeg føler meg tvers igjennom dum. La meg straks berolige alle med at det heldigvis kreves noe mer enn dumhet for å skrive bøker. ”Min” dumhet, hvis jeg kan bruke det utrykket, er en slags kvalifisert dumhet. En oppøvd dumhet. En slags dumhet som var der lenge før jeg kunne skrive og lese, men som jeg har funnet tilbake til og lært meg å dra nytte av. En dumhet jeg kan stole på. Denne dumheten kan åpne opp for ideer, og den åpner opp for det å våge å skrive. Dumheten fører meg til stadig nye steder og nye personer, den åpner for bilder og formuleringer som jeg aldri kunne ha tenkt ut på forhånd. Dumheten er altså todelt, men i begge tilfeller åpner den opp for noe i meg, som er mye klokere enn det jeg kan tenke ut på forhånd. (Noe som kan fengsle selv de som er mye eldre enn meg og kan mye mer enn meg.) Man kan kanskje si at dumheten tenker for meg, så gjenstår det bare å skrive de kloke tankene ned. Så enkelt er det selvsagt ikke. Men likevel en kjerne av sannhet i dette.

Min skriving skjer som sagt om morgenen, i ly av drømmene, så å si. Og når selvkritikken våkner, da er det stopp. Arbeidsdagen er altså slutt i ti-tiden. I det minste den synlige arbeidsdagen. Resten av døgnet går med til modning. Det er da teksten – eller eplet – skal begynne sin vandring på kryss og tvers gjennom det ubevisste. Det skjer enten man vil eller ikke. Min ikke-skrivende arbeidsdag er fylt av all slags trivialiteter. Men det er denne strømmen av daglige, trivielle gjøremål; matlaging, bilkjøring, samtaler, barnepass, alt det som fyller et liv, det er i den ureine strømmen at den ennå uskrevne teksten langsomt modner. Magien henger sammen med den kvalifiserte dumheten, som igjen henger sammen med den ubevisste modningen som skjer i hverdagens trivielle elv. Altså hvordan et kunstig eple på en eller annen måte forvandles til et virkelig eple.

Og neste dag har noe skjedd. Det er vanskelig å peke på nøyaktig hva, men noe har skjedd. Jeg kan skrive noen setninger videre på det som dagen før virket håpløst og stod bom fast. Nå flyter det plutselig lett igjen. Jeg kan ikke forklare det. Det bare skjer. Og når det skjer, er jeg svært nær magien. Magien er der en kort stund, så er jeg alene igjen, selvkritikken har våknet og jeg må se å få reddet unna de skrøpelige avsnittene, de elendige setningene.

Men neste morgen skjer det samme igjen. Og neste. Slik har det vært i ti år. Jeg har vært heldig, og jeg er heldig. Jeg får holde på med det jeg mest av alt vil. Likevel føles det som å balansere på slak line. Hva gjør jeg den dagen selvkritikken våkner før meg?

Jeg vet ikke.
Legger et eple i vinduskarmen?

IV

Det man opplever i livet, vil før eller siden nedfelle seg i det man skriver. I hvert fall har det vært slik for meg.

Ideen til Himmelen bak huset fikk jeg da jeg skulle bli far for første gang. Tidligere hadde jeg aldri sett for meg at jeg skulle skrive for barn; jeg skulle skrive store, alvorlige bøker for voksne. Slik tenkte jeg. Jeg hadde en oppfatning som jeg tror deles av flere: tanken om at det å skrive for barn er mindre seriøst og underlegen den såkalte voksenlitteraturen. Barnebøker er noe man skriver med venstrehånden. Så feil kan man ta. Egentlig er det stikk motsatt. Å skrive for barn er den største utfordringen som finnes. Du må være tindrende klar, du må være knapp, du må ha en enkel men samtidig mangefasettert historie, som i tillegg må være spennende og holde leseren fast. Kort sagt: du må gjøre det umulige.

Når det gjelder Himmelen bak huset grep jeg tilbake til min egen biografi. En kveld da jeg var barn og ikke kunne få sove fant jeg ut at jeg kunne knyte en tråd rundt storetåa til faren min, og så kunne jeg strekke tråden fra hans soverom og inn på mitt eget. Hvis jeg våknet og var redd, kunne jeg bare dra i tråden.

Det var idéen som alt begynte med. Etter hvert kom det flere elementer til, som ikke har noe med meg og min biografi å gjøre: at hovedpersonen Jon bor alene sammen med faren, at moren hans er død, og at den røde tråden fører både til faren og til en slags himmel, der moren er. Alt dette ble til underveis, mens den første ideen langsomt modnet og til slutt ble spiselig.

I Norge har Himmelen bak huset fått en svært positiv mottakelse; jeg har fått mange reaksjoner fra lesere, som opplever boka som et utgangspunkt for å snakke med barn om døden. Jeg tror barn ofte har svært konkrete forestillinger om abstrakte størrelser, og nettopp derfor var det viktig for meg å gjøre døden til et svært konkret og håndfast sted; en skog like bak huset. Samtidig ville jeg få fram at forestillingen om hvor de døde faktisk befinner seg, er svært viktig for et lite barn. Himmelen bak huset sier at de døde er hos oss, at vi bærer dem med oss hele tiden og at Himmelen på sett og vis er et sted i oss selv. Det som knytter oss sammen med de døde, er ofte konkrete ting, gjenstander, og i min boks tilfelle: en genser som blir til den røde tråden, som bokstavelig talt er knyttet fast i himmelen.

Uten lesere er forfatteren ingenting verdt. Det største jeg kan oppleve som forfatter, er at det jeg skriver når ut til leserne. At magien som var der da jeg skrev også kan fornemmes av den som leser. Ekstra stort er det når bøker blir oversatt til fremmede språk. Nå har Himmelen bak huset begynt sin reise ut i verden, og at det første språket skulle bli polsk er jeg både stolt over og glad for. Det er rart å stå med en bok i hendene som jeg selv har skrevet, men som jeg ikke skjønner et ord av. Nå håper jeg boka kan begynne en sakte seilas i Polen. Boka er skrevet fra hjertet, og jeg håper at den kan reise fra hjerte til hjerte. For det er nå en gang sånn, at for hjertet finnes det bare ett språk.

V

Jeg begynte med min første store leseropplevelse, og jeg har lyst til å avslutte med den. Boka Det røde eplet er i tillegg til å være en underfundig historie, en slags hyllest til fantasien. Den sier noe om at virkeligheten av og til kan overgå fantasien, at verden er for komplisert og sammensatt til at vi kan gjennomskue den. Samtidig verner den om naiviteten: mannen som ble lurt til å kjøpe et kunstig eple, spaserer ut av fortellingen, knaskende på det som nå har blitt det røde, saftige eplet, fremdeles uvitende om hvordan alt henger sammen. Fortellingen egger dessuten ens egen imaginasjon. Kanskje det er derfor jeg ennå husker så mye fra selve lesesituasjonen; faren min med meg på fanget, stemmen hans som ga liv til bildene. Og nesten det viktigste av alt, at jeg alltid måtte ha et eple i hånda hver gang vi skulle lese denne boka. Eplet måtte være med, og det måtte være rødt, akkurat som i fortellingen, ellers ble ikke opplevelsen den samme. Det røde eplet har gjort at jeg alltid, hvis noen spør, sammenligner en stor leseropplevelse med det å sette til livs et saftig, rødt eple.

Tekst: Gaute Heivoll
Publisert: 05.08.09
Oppdatert: 20.08.09

Copyright © gauteheivoll.no 2022